Den spesielle tvisten har nylig vært behandlet i Bergen tingrett, og utgangspunktet var altså uenighet rundt eierforholdet til en leilighet. Denne leiligheten ligger i Repslagergaten 2 B, og bygården har i en årrekke vært eid av samme familie. Bygården består av fire etasjer med kjeller og loft. Det er seks leiligheter i bygget.

En av leietakerne har sammen med sin hustru bodd i bygget siden 2004. For noen år siden begynte eieren av bygården å vurdere mulighetene rundt et salg av eiendommen. Eierne hadde god kontakt med leietakerne. Ikke minst gjaldt dette paret som hadde bodd i bygget siden 2004. Mannen i forholdet hadde også fungert som vaktmester opp gjennom årene.

Ble invitert på middag

Eieren av bygården inviterte paret på en middag i 2013, og luftet under denne middagen planene for salg av bygården. Paret fortsatte som leietakere og betalte husleie som tidligere.

Høsten 2017 bestemte eieren seg for å selge eiendommen. Det ble sendt tekstmelding til leietakerne om at det skulle holdes befaring, og de fikk beskjed om at de kunne være til stede om de ønsket det.

Leietakeren fra 2004 svarte da med følgende tekstmelding: «Vi blir der i morgen, vi vil jo vite hva som skjer med leiligheten vi har fått og eier».

SMS-en ble videresendt til oppdragsansvarlig, som ringte til leietakeren. I telefonsamtalen opplyste leietakeren at de var eier av leiligheten.

Deretter ble det koblet på advokater på begge sider. Leietakerne hevdet at det ble inngått muntlig avtale under middagen i 2013 om at de skulle få leiligheten til odel og eie.

Samtidig kom det inn bud på bygget på 16,5 millioner kroner. Kjøper av bygården tok forbehold om at gårdeieren måtte avklare underliggende tvist om leiligheten med leietakeren. Gårdeieren varslet rettslige skritt gjennon sin advokat, og viste til at leietakeren risikerte betydelige erstatningskrav om de fastholdt eierskapet.

Gårdeieren fikk ikke noen tilbakemelding på brevet. Stevning for Bergen tingrett ble tatt ut i november 2017, med påstand om at leietakeren ikke hadde eierinteresse i gården, samt at gårdeieren skulle tilkjennes et beløp fastsatt etter rettens skjønn.

Leietakeren tok på sin side ut motsøksmål med påstand om at de skulle tilkjennes erstatning. Kravet var tre millioner kroner, tilsvarende det leietakeren mente var verdien av leiligheten.

På dette tidspunktet sluttet også leietakeren å betale husleie, og det ble senere varslet utkastelse etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Først i slutten av april ble bygården solgt, og etter hvert flyttet leietakerne ut.

– Kreves strenge bevis

I sin vurdering poengterer tingrettsdommer Lise Gro Søreide at det etter norsk rett ikke er noen formkrav til inngåelser av avtaler, og en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig avtale.

– Det følger av rettspraksis at det kreves meget strenge bevis for å godta en påstand om bindende muntlig avtale om kjøp av fast eiendom(…)Det strenge beviskravet gjør seg i særdeleshet gjeldende i dette tilfellet, hvor det er påstand om en bindende muntlig avtale hvor fast eiendom gis bort vederlagsfritt. Bevisbyrden påhviler den som hevder at avtale er inngått.

I det videre konkluderer dommeren med at det ikke er inngått noen muntlig avtale hvor gårdeieren ga bort en leilighet til leietakeren:

– Saksøkerne har på ingen måte oppfylt sin bevisbyrde. Det er ikke fremlagt noen som helst skriftlige bevis som underbygger dette. Det er heller ikke vist til noen faktiske omstendigheter, hverken før eller etter angivelig avtaletidspunkt, som underbygger dette.

Dommeren slår fast at det ikke var noen vitner til stede på den angjeldende middagen. Etter bevisførselen legger retten til grunn som sannsynliggjort at det under denne middagen i 2013 ble diskutert hvorvidt leietakerne ønsket å kjøpe deler av bygården.

– Retten finner det åpenbart at det aldri var snakk om å gi bort leiligheten. Både saksøkte (gårdeieren, red. anm. ) og konen viste til at det var stor gjeld, på det tidspunktet ca. kr. 9 millioner, knyttet til bygården. Saksøkte og konen har flere barn, og det har sterkt formodning mot seg at de skulle gi bort en leilighet til noen leieboere.

Dommeren legger også til at selv om leietakerne skulle ha oppfattet det slik at de fikk leiligheten i gave, så er det ingen ting i deres etterfølgende opptreden som underbygger dette. De fortsatte å betale husleie som vanlig, det ble ikke inngått noen skriftlige avtaler om dette, grunnbokshjemmel ble ikke overført, det ble ikke meldt til skattemyndighetene og de snakket heller ikke med gårdeieren hvordan dette praktisk skulle gjennomføres.

Krass dommer

Rettspapirene gir klart uttrykk for at dommeren ikke er spesielt begeistret for at saken i det hele tatt kom for retten. Retten «legger stor vekt» på at det kan bebreides leietakeren «at det i det hele tatt kom til sak», og at leietakeren opprettholdt sitt krav selv om det var i ferd med å velte salget av bygården.

Domsslutning: Eieren av bygården i Repslagergaten 2 B ble frifunnet. Leietakeren ble dømt til å betale saksomkostningene til gårdeieren, samlet på 180.000 kroner.