Artikkelforfatter er assosiert partner Anders Elling Petersen​​​​ Johansen og advokatfullmektig Thomas Skare i CMS Kluge.

Bergen kommunes KPA ble vedtatt 19.6.2019, og inneholder i § 18 bestemmelser om energi og klima. Etter KPA § 18.4 kreves det klimagassregnskap for tiltak som innebærer «vesentlige naturinngrep», «nybygg større enn 1000 m2 BRA», eller ved valg mellom «riving eller bevaring av eksisterende bygg».

I flere byggesaker har kravet i KPA § 18.4 om klimagassregnskap ført til avslag på byggesøknad, eller at byggestarter har blitt utsatt i påvente av klimagassregnskap. I tillegg til kostnadene med utarbeidelse av selve klimagassregnskapene, påføres utbyggerne kostnader av måten kravet påvirker byggesaksprosessene.

I behandlingen av en klagesak nylig, har imidlertid Statsforvalteren i Vestland vurdert det slik at kravet om klimagassregnskap i KPA § 18.4 mangler hjemmel i plan- og bygningsloven, og derfor er ugyldig. Statsforvalteren henviser i sin begrunnelse til at krav om klimagassregnskap er et dokumentasjonskrav, og at departementets veileder «Kommuneplanens arealdel» fra 2022 slår fast at pbl. § 11-9 ikke gir hjemmel for å «gi kommuneplanbestemmelser […] om eventuelle dokumentasjonskrav til prosjektsøknader ut over det som følger av § 11-9 nr. 8».

Med andre ord har man i Bergen kommune siden 2019 hatt et krav om klimagassregnskap i KPA som ikke har hatt hjemmel i plan- og bygningsloven. Det kan ikke stilles rettslig bindende vilkår til konkrete tiltak i medhold av en ugyldig kommuneplanbestemmelse. Vilkår om klimagassregnskap i byggesaker som har blitt stilt i medhold av KPA § 18.4 har dermed vært ugyldige.

Ønsket om, og behovet for, klimagassregnskap har imidlertid blitt fulgt opp fra statlig hold etter at KPA i Bergen ble vedtatt. Den 1.7.2022 trådte det i kraft en ny § 17-1 i Byggteknisk forskrift (TEK17) om krav til utarbeiding av klimagassregnskap fra materialer. Denne bestemmelsen krever at det skal utarbeides klimagassregnskap, basert på metoden i Norsk Standard NS 3720:2018, ved «oppføring eller hovedombygging av boligblokk eller yrkesbygning». Kravet til klimagassregnskapets omgang er begrenset, og det skal som minimum inkludere nærmere bestemte bygningselementer og avfallet fra byggeplassen.

Sammenlignes bestemmelsene i KPA § 18.4 og TEK17 § 17-1, ser man at det er delvis overlapp mellom bestemmelsene. For nybygg og ved hovedombygging er det som utgangspunkt lavere terskel for at kravet til klimagassregnskap etter TEK17 vil aktualiseres, enn det som ville vært tilfellet etter KPA § 18.4. TEK17 § 17-1 oppstiller derimot ikke krav om klimagassregnskap ved naturinngrep, eller ved valg mellom rivning eller bevaring av eksisterende bygg, slik KPA § 18.4 legger opp til.

Selv om TEK17 § 17-1 fra 1.7.2022 har hjemlet krav om klimagassregnskap, har kommunen fortsatt ikke hjemmel for å oppstille slikt krav utover de tilfellene som dekkes av § 17-1.

De samlede konsekvensene av at det er praktisert et uhjemlet krav til klimagassregnskap i Bergen, har vi ikke grunnlag for å anslå. Med utgangspunkt i at kostnaden med å utarbeide klimagassregnskap for enkeltprosjekter kan beløpe seg til flere titalls tusen kroner, er det rimelig å anta at de samlede økonomiske konsekvensene kan utgjøre millionbeløp. Dette aktualiserer spørsmål om mulig erstatningsansvar for merkostnadene, uten at vi går nærmere inn på det her.

Den andre siden av spørsmålet om klimagassregnskap er behovet for et materielt regelverk som gir muligheter og krav for å løse de klima- og miljøutfordringene vi står oppe i. Bygg- og eiendomsbransjen står for store deler av Norges klimagassutslipp, og mange private «ligger foran» regelverket med hensyn til hvordan prosjekter planlegges for å nå klimamålsetninger. Skal man nå målene om reduksjon av klimagassutslipp er rettslige krav, og ikke minst tilrettelegging, sentrale virkemidler. Noe av denne regeldannelsen er det hjemmel til å løse lokalt, men mye må likevel løses på nasjonalt nivå. Prinsipielt er det uansett viktig å holde fast ved at det som vedtas og praktiseres overfor den enkelte private aktør må ha tilstrekkelig hjemmel i eller i medhold av lov.