Artikkelforfatterne er advokat Camilla Heggø Olsen og advokat/assosiert partner Anders Elling P. Johansen i CMS Kluge.

Bergen kommune har i flere overordnede planer, avtaler og politiske strategier satt seg ambisiøse mål om både nullvekst og reduksjon i personbiltransporten for bl.a. å redusere klimagassutslippene i kommunen.

Da kommunen utarbeidet KPA 2018 var det en målsetning at personbiltrafikken skulle reduseres med minst 10 % innen 2020 og 20 % innen 2030 sammenlignet med 2013. For å nå målene vedtok kommunen historisk lave parkeringsnormer i alle utbyggingsområder. For eksempel ble parkeringsnormen i sentrale områder utenfor Bergen sentrum (som Minde, Landås og Fyllingsdalen) redusert fra minimum 1,2-1,4 til 0,4-1 parkeringsplasser per 100 m2 BRA bolig, og fra maksimum 4 til 3 parkeringsplasser per 1 000 m2 BRA kontor. For bolig utgjorde dette så mye som en 67 % reduksjon i minimumskravet for parkering sammenlignet med parkeringsnormene i KPA 2010, og 25 % reduksjon i normen for kontor.

Kort tid etter vedtakelsen av KPA satte daværende byråd seg et enda mer ambisiøst mål i byrådsplattformen for bystyreperioden 2019-2023 om å redusere personbiltrafikken i Bergen med 30 % innen utgangen av 2023 sammenlignet med 2013-nivå. Året etter ble Byvekstavtalen for Bergensområdet inngått, der kommunene forplikter seg overfor stat og fylkeskommune (og hverandre) til nullvekst i personbiltransporten i tråd med det nasjonale nullvekstmålet, som forutsetter at veksten i persontransporten skal skje med kollektivtrafikk, sykling og gange.

Målene er ambisiøse og intensjonene gode, men de nås ikke gjennom vedtakelsen av overordnete planer i seg selv. For at byen skal oppnå målene, må planene omsettes til handling. Det er helt nødvendig at vi får gjennomført utbyggingsprosjekter og transformasjon der de nye parkeringsnormene i KPA 2018 blir implementert i god tid før 2030. Dette krever at byen må få vedtatt nye – og gjennomførbare – reguleringsplaner i fortettings- og transformasjonsområdene innen svært kort tid.

Utbyggerne har et ansvar for å utarbeide planforslag som ligger innenfor rammene av KPA og eventuelle områdereguleringer. Verken utbyggere eller kommunen selv kan stille seg fritt i forhold til bindende planbestemmelser. Basert på egne observasjoner og tilbakemeldinger vi får fra utbyggere, er det likevel vårt inntrykk at kommunen på administrativt nivå stiller krav om at planforslagene begrenser antall parkeringsplasser i prosjektene i langt større grad enn de vedtatte parkeringsnormene i KPA gjør. Dette kan til og med skje uten at det fremtidige behovet for parkering er konkret vurdert i det enkelte prosjektet.

Dette mener vi er problematisk. Ikke bare svekker det forutberegneligheten i byutviklingen og gjør planprosessen tidkrevende og uforutsigbar – det kan også svekke gjennomføringsevnen i prosjektene, noe som i ytterste konsekvens kan føre til en lite vellykket fortetting eller ikke-realisasjon av prosjektene.

Som det kom frem under gårsdagens innlegg og paneldebatt under Citykonferansen i Bergen, er alle enige om at parkeringsdekningen må ned sammenlignet med dagens situasjon, og at gode utbyggingsprosjekter er avgjørende for å endre folks transportvaner og -behov.

Hva som er «gode utbyggingsprosjekter» er likevel ikke entydig. Leder for plan- og bygningsetaten, Tarje Wanviks uttalelse under Arendalsuka 17. august i år «Vær så snill, lag en plan som har null parkering», gir inntrykk av at det er viktigere å vedta tilsynelatende ambisiøse planer enn å hensynta gjennomføringsevnen i prosjektene og den faktiske effekten for personbiltransporten.

Fra utbyggernes perspektiv er et godt utbyggingsprosjekt mer enn bare en «nullvisjon» i parkeringsdekningen. I tillegg til at det naturligvis må være en økonomisk oppside for utbygger i å realisere prosjektet, må gjennomføringsevnen i prosjektene sikres ved at de blir tilstrekkelig attraktive nok for både folk og bedrifter å etablere seg i, selv om muligheten til å ha egen bil er begrenset. Dette gjennomføringshensynet og forholdet til ressursmessige forutsetninger for gjennomføring er særskilt fremhevet i plan- og bygningsloven § 3-1 som et hensyn kommunen skal ta i planleggingen, nettopp for å sikre gjennomføringen av planene.

En utbygger har ingen interesse av å bygge et prosjekt med høyere parkeringsdekning enn nødvendig. I fremtiden vil det utvilsomt være mindre behov for parkering, blant annet som følge av en vellykket fortetting, og vi har gode eksempler på at det faktisk har vært utbyggersiden som har presset på i Bergen for å få ned parkeringsdekningen i enkelte områder fordi behovet har vist seg å ikke være til stede. I mange prosjekter er det likevel fremdeles nødvendig å etablere et visst antall parkeringsplasser for at de skal bli attraktive og reelle alternativer for innbyggerne å bosette seg i, og for å gi konkurransedyktige vilkår for leietakere av næringslokaler. Næringsdrivende vil også på lengre sikt ha behov for å bruke bil i tilknytning til virksomheten som drives, både for drift av bygg, besøkende til byggene og for tjenestebiler. Hvis utbyggerne i sentrale områder av Bergen ikke dekker virksomheters behov for egenparkering, risikerer man at transformasjon, de nødvendige flyttkjedene fra andre bydeler og fortettingen som skal til for å oppfylle målsetningene om redusert behov for biltrafikk, ikke kommer i gang eller kommer i gang for sent.

Parkeringsnormene er politisk vedtatte bestemmelser som etter en bred vurdering ble ansett for å bidra til målsettingen om å redusere personbiltransporten. Ved å følge disse normene i nye prosjekter vil en i de aller fleste transformasjonsområdene oppnå en reell reduksjon i parkeringsdekningen, både målt etter nominelt antall parkeringsplasser og relativt målt mot ferdig utviklet bygningsmasse. Etter vår oppfatning ivaretar de fastsatte parkeringsnormene målsetningen om redusert personbiltransport, og det må derfor være konkrete og faktiske forhold i det enkelte prosjektet som eventuelt kan gi grunnlag for å kreve enda lavere parkeringsdekning.

Utbyggerne har et viktig ansvar for fremme planforslag som ivaretar de overordnede målene i KPA og skaper gode lokalsamfunn for Bergens innbyggere. Kommunen har på sin side et medansvar for at planprosessen bygger på reelle faktiske og økonomiske forutsetninger for gjennomføring, og at parkeringsnormene håndteres på en fornuftig måte i tråd med forutsetningene i KPA. Hvis ikke risikerer vi at planprosessene drar ut i tid og at de ikke munner ut i de gode byutviklingsprosjektene både utbyggerne, kommunen og innbyggerne trenger.